Ti minutter før cosplaykonkurransen knakk sverdet til Yuki i to.
Hun hadde brukt fire måneder på kostymet – en krigerdronning fra et spill hun hadde spilt siden hun var femten. Håndsydd kappe, skumrustning malt for å se ut som gammelt sølv og et to meter langt sverd som nå var to sverd på én meter.
«Nei, nei, nei», hvisket hun.
«Er det der», sa en stemme bak henne, «et medisinsk nødstilfelle?»
Hun snudde seg. Fyren ved nabobordet – han som solgte håndmalte miniatyrer – holdt en limpistol slik en kirurg holder en skalpell.
«Jeg heter Sam», sa han. «Jeg har reparert verre. Sannsynligvis.»
Operasjonen
Han jobbet raskt. En trepinne fra montrene hans, tre lag lim, litt svart teip, litt sølvmaling fra skrinet hans. Yuki holdt bitene og prøvde å la være å legge merke til at underarmene hans var dekket av maling og at han nynnet når han konsentrerte seg.
«Ferdig», sa han med fire minutter til gode. «Ikke sving med det. Ikke len deg på det. Ikke la noen klemme deg.»
«Det er hele opptredenen min.»
«Improviser, da.»
Hun kom på andreplass. Hun holdt pokalen opp mot bordet hans tvers over hallen, og han jublet høyere enn noen andre.
Dag to
Hun tok med kaffe til ham neste morgen som takk. Han ga henne en miniatyr han hadde malt i løpet av natten: en liten krigerdronning med et lite, ødelagt sverd, teipet sammen.
Hun så lenge på den.
«Når sov du?»
«Det gjorde jeg ikke. Det var verdt det.»
De tilbrakte ettermiddagen med å gå rundt på conventionen sammen. Han kjente alle spillene hun nevnte. Hun slo ham på en arkademaskin tre ganger på rad, og han lot som om han var knust. Folk spurte henne hele tiden om bilder, og hver gang så hun bort for å se om han fortsatt var der. Det var han alltid.
Etterfesten
Conventionens etterfest var i en hotellsal full av røykmaskiner og folk utkledd som alver. Yuki hadde byttet rustningen mot en enkel svart kjole og følte seg plutselig sjenert uten et kostyme å gjemme seg i.
Sam fant henne ved vinduet.
«Du ser annerledes ut», sa han.
«Verre?»
«Som den ekte karakteren. Rustningen var kostymet.»
Det var en latterlig replikk. Den virket også. Hun lo, tok den malingflekkete hånden hans og dro ham ut på dansegulvet, der en DJ spilte spillmusikk remikset til noe man kunne danse til.
Senere, i den stille korridoren utenfor salen, kysset hun ham mot en plakat med en drage. Han kysset henne tilbake som om han hadde tenkt på det i to dager – noe han innrømmet at han hadde.
«Rommet mitt er i fjerde etasje», sa hun.
«Er sverdet der?»
«Sverdet er der.»
«Da bør jeg se til pasienten min.»
Det som skjedde i fjerde etasje, blir i fjerde etasje. Sverdet overlevde. Stort sett.
Dag tre
Den siste dagen delte de bordet hans. Hun solgte miniatyrene hans med latterlig entusiasme, og han solgte mer på én dag enn i hele fjoråret.
De bor i forskjellige byer. De har en plan. Neste års convention, matchende kostymer – en krigerdronning og smeden som smidde sverdet hennes.
Han bygger det allerede. Det kommer ikke til å knekke.
