Platebutikken lå i en kjeller i Bakklandet i Trondheim, under et gammelt trehus som knirket når det blåste. Over døra hang et skilt med hvite bokstaver på svart: Nattsvart Plater.
Eieren het Silje Moen. Hun hadde svart hår til midt på ryggen, sølvringer på alle fingrene og en stemme så lav at kundene lente seg fram for å høre den. Hun solgte black metal, gotisk rock og darkwave, og hun sa nei til kunder hun ikke likte.
Utenom butikken hadde hun en OnlyFans-side, verifisert. Der fotograferte hun seg selv mellom platehyllene etter stengetid, i svart lær og blonder, i lyset fra en enkelt rød lampe. Hun skrev korte tekster om hver plate. Folk abonnerte like mye for tekstene som for bildene.
Plata
Bak disken hang en vinylplate i ramme. En norsk demo fra tidlig nittitall, presset i hundre eksemplarer. Ikke til salgs, sto det på en lapp.
Han kom inn en tirsdag i oktober. Grå jakke, briller, nervøs. Han så på plata i fem minutter uten å si noe.
Den er ikke til salgs, sa Silje.
Jeg vet, sa han. Broren min spilte på den. Han døde i fjor.
Historien
Han het Anders. Han kom tilbake hver tirsdag. Han kjøpte ikke noe, han fortalte. Om broren, om øvingslokalet i en kjeller på Lade, om konserten i Oslo der de spilte for tolv mennesker og var lykkelige.
Silje lyttet. En kveld skrev hun en tekst om plata på siden sin, med et bilde av seg selv foran rammen, i svart fløyel, med hånden på glasset. Hun nevnte ingen navn.
Anders var abonnent. Han leste det. Han skrev til henne for første gang der, ikke i butikken.
Takk. Det var akkurat slik han var.
Midnatt
En natt i november inviterte hun ham inn etter stengetid. Den røde lampen. To glass vin. Den gamle platespilleren.
Hun tok plata ned av veggen og la den på. Knitter, så støy, så et riff som fylte kjelleren.
Anders satt helt stille. Silje satte seg ved siden av ham og la hodet mot skulderen hans. Ingen av dem sa noe på tjue minutter.
Da det var over, la hun plata tilbake i omslaget og ga den til ham.
Den er ikke til salgs, sa hun. Derfor gir jeg den bort.
Han gikk ut i snøen med plata under armen klokka ett om natten. Neste tirsdag kom han tilbake. Ikke for å kjøpe noe, ikke for å fortelle. Bare for å se henne.
