Hanne hadde jobbet offshore i ti år og i et kontor i Bergen i fem. Hun hadde vært gift med Øystein i fjorten. Konferansen i Stavanger var en del av jobben: stands, presentasjoner, middager med folk hun glemte navnet på.
Callum var geolog fra Aberdeen. Han lo høyt og ofte, og han spurte om ting ingen andre spurte om. Hva hun drømte om da hun var tjue. Om hun fortsatt gjorde det.
Gamle Stavanger
Den tredje kvelden gikk de gjennom gamlebyen, mellom de hvite trehusene, mens det regnet sidelengs. Han holdt jakken sin over dem begge. Ved en smal trapp stoppet hun og kysset ham. Det var hennes valg, og hun visste det.
Hotellrommet hans så ut over havnen. Hva som skjedde der, beholder Hanne for seg selv.
Tilbake
Hun følte ikke skyld, ikke slik hun hadde ventet. Hun følte seg våken. Og hun forsto noe som skremte henne mer enn affæren: at det var lenge siden hun hadde følt seg sånn hjemme.
Øystein var ikke slem. Han var bare borte. To mennesker som delte et hus i Fana, en Volvo og en kalender. Ingen hadde spurt henne hva hun drømte om på mange år.
Callum skrev fra Aberdeen. Come visit. Hun svarte ikke.
Avgjørelsen
Hun fortalte Øystein alt en søndag i april. Han hørte på, lenge, og så sa han noe som nesten var verre enn sinne:
”Jeg skjønner det. Jeg har vel ikke sett deg på lenge.”
Hun flyttet ut i mai. Ikke til Aberdeen. Til en liten leilighet på Nordnes med skjeve gulv og utsikt til fjorden. Hun bor alene. Hun går tur hver morgen. Hun har begynt å male igjen, noe hun ikke har gjort siden hun var tjue.
Callum sender et postkort i ny og ne. Hun har dem på kjøleskapet. Hun har ikke bestemt seg for om hun skal reise. Det er første gang på lenge at valget er helt og fullt hennes, og hun har ikke tenkt å skynde seg.
