Lars hadde båret på det i fire år. Han sa det til slutt en natt i januar, i mørketiden, da mørket gjorde det lettere å si ting høyt. Ingrid svarte ikke. Men i februar bestilte hun en rorbu i Henningsvær for en helg i mars.
”Jeg velger gjesten,” sa hun. ”Jeg lager reglene. Og du får en jobb du ikke har tenkt på.”
”Hvilken?”
”Du skal være fortelleren.”
Gjesten
Han het Even og var fotograf. Han bodde i Lofoten hele året og jaktet nordlys for turister. Ingrid hadde møtt ham på en workshop i Tromsø og skrevet med ham i ukevis, ærlig og uten hast. Lars kjente ham bare fra et håndtrykk på kaia.
Rorbua lå ytterst på brygga, med havet rett under gulvet. Ingrid satte en gammel lenestol ved vinduet og la et saueskinn over den.
”Du sitter der. Du sier ingenting av deg selv. Men når jeg spør hva du ser, forteller du. Høyt, ærlig, alt. Hvis noe føles galt, for hvem som helst av oss, sier du nordlys, og alt stopper.”
Det han så
Det var Even som så det først. Et grønt bånd over fjellene, så et til.
”Hva ser du, Lars?” spurte Ingrid.
”Nordlyset,” sa han. ”Og deg.”
”Fortsett.”
Han fortsatte. Han fortalte om lyset som falt grønt over huden hennes. Om hånden til en annen mann i håret hennes. Om måten hun så på ham, mens hun lot seg kysse. Stemmen hans skalv i begynnelsen. Etter hvert skalv den ikke lenger. Det var som om han ble en del av det ved å sette ord på det.
Det som skjedde videre, blir værende i rorbua.
Fortellingen
Even gikk ut i den kalde natten for å fotografere. Ingrid trakk Lars ut av stolen og ned på saueskinnet foran ovnen.
”Nå forteller du meg det du ikke sa,” hvisket hun. ”Det du skammet deg over.”
Han fortalte. Om sjalusien, som kom og gikk. Om stoltheten, som ble. Om at han aldri hadde hatt så mange ord for henne.
Even sendte dem et bilde uken etter: rorbua under nordlyset, ett vindu opplyst. Det henger over sofaen deres i Bodø. Gjester sier at det er et vakkert landskapsbilde. Lars sier ingenting. Han ser bare på vinduet.
