Mara hadde vært tatovør i seks år og goth mye lenger, og i hele den tiden hadde hun utviklet nøyaktig én dateregel: ingen date nummer to med en mann som kalte stilen hennes «en fase».
De fleste kom uansett aldri til date nummer to. De likte bildene – de svarte blondene, sølvringene, den mørke leppestiften – og satt så overfor henne på en kafé og så ut som om de hadde bestilt noe sterkt og angret.
Daniel var annerledes allerede fra første melding. Han begynte ikke med «hei, vakre» eller en kommentar om leppestiften hennes. Han skrev: Profilen din sier at du elsker viktorianske kirkegårder. Highgate eller Père Lachaise? Velg nøye, dette avgjør alt.
Hun smilte til telefonen for første gang på flere uker.
Den første daten
De møttes en kald torsdag i oktober på en bar opplyst av levende lys, der The Cure ble spilt litt for høyt. Han var høyere enn på bildene, hadde på seg en enkel svart frakk og så litt nervøs ut, noe hun likte bedre enn hun hadde trodd. Han hadde lest om barens historie før han kom. Han spurte om tatoveringene hennes – ikke hva de betydde, men hvilken som gjorde mest vondt og hvilken hun ville tegnet på nytt.
«Ravnen på skulderen», sa hun. «Jeg tegnet den da jeg var nitten. Den er forferdelig. Jeg elsker den.»
«Får jeg se den?»
Hun dro blonden på ermet til side, bare litt. Han så lenge på den, alvorlig, slik man ser på et maleri.
«Den er ikke forferdelig», sa han. «Den er ærlig.»
Ingen hadde noen gang sagt det om noe hun hadde laget.
Spaserturen
Etter baren gikk de gjennom gamlebyen, forbi kirker og stengte bokhandler. Det begynte å regne – det myke, disige regnet som får gatelyktene til å gløde. Mara ventet at han skulle klage. I stedet stoppet han under en buegang, trakk opp hetten på frakken og sa: «Dette er akkurat det været spillelisten din høres ut som.»
Hun lo, ordentlig, den typen latter som overrasker en selv. Og så sto de veldig tett under den gamle steinbuen, regnet falt rett bak dem, og hun kjente lukten av seder og kald luft i frakken hans.
Det var hun som kysset ham. Sakte først, prøvende, og så slett ikke sakte. Hånden hans fant korsryggen hennes over blondene, forsiktig, som om han stilte et spørsmål. Hun svarte ved å trekke ham nærmere.
Levende lys
Leiligheten hennes lå over studioet, full av lys, gamle bøker og en katt som het Lenore og mislikte alle. Daniel ble offisielt mislikt innen ti sekunder, noe Mara tok som et godt tegn.
Hun tente lysene ett etter ett mens han bladde i skisseblokkene hennes. Da hun snudde seg, holdt han en tegning av en nattsvermer med hodeskallemønster.
«Tatover denne på meg en dag», sa han.
«Det er en stor forpliktelse for en første date.»
«Jeg har ikke tenkt at dette skal være en første date så lenge.»
Hun gikk over rommet, tok skisseblokken ut av hendene hans og la den ned. Lysskinnet gjorde alt mykere – ansiktet hans, de svarte blondene på kjolen hennes, regnet som rant nedover vinduet. Han kysset halsen hennes rett under øret, og hun kjente det hele veien ned langs ryggraden.
Det som skjedde etterpå, ble mellom dem to og Lenore, som forlot rommet i protest. Det som betydde noe, var dette: da Mara våknet i grålysningen, hadde lysene brent ned, Daniel var der fortsatt, og for en gangs skyld ville hun ikke late som om det ikke betydde noe.
Seks måneder senere
Nattsvermeren sitter på underarmen hans nå. Hun tegnet den, og hendene hennes skalv for første gang på flere år.
Han spør fortsatt om kirkegårder. De dro til Père Lachaise i vår.
Han valgte riktig.
