Kari kom alene til hytta på Hafjell en torsdag i februar for å fyre opp før helgen. Hun bladde i hytteboka, som hun alltid gjorde, og stoppet ved en side fra januar.
Fantastisk helg. Takk for at du viste meg stedet ditt. – M.
Det var ikke hennes håndskrift. Det var ikke Jørgens heller. Og Kari hadde ikke vært på hytta i januar.
Bak vedkassa fant hun en gammel telefon, ladet, med lyden av.
Middag
Hun kjørte hjem samme kveld. Lagde fårikål, Jørgens favoritt. Da han satte seg til bords, lå hytteboka åpen ved tallerkenen hans, og telefonen oppå.
Han ble hvit. Han begynte å forklare, å be, å gråte. Kari spiste i ro til han ikke hadde mer å si.
”Jeg går ikke,” sa hun. ”Det ville vært for lett for deg. Du gjør det slutt i kveld, mens jeg ser på. Og neste helg drar jeg på hytta. Ikke med deg.”
Neste side
Hun tok med en mann som het Sindre. En skilærer fra Lillehammer som hadde flørtet med henne i bakken i to sesonger. Hun ringte ham onsdag. Han spurte ikke om noe.
Søndag kom hun hjem med rosenrøde kinn og hytteboka under armen. Hun la den på kjøkkenbordet, åpen på en ny side.
”Les,” sa hun.
Han leste. Hun hadde skrevet en hel side. Om peisen. Om snøen. Om Sindre. Ikke alt – men nok.
Mellom linjene
Hun ventet sinne. I øynene hans fant hun noe helt annet – et begjær så sterkt at det nesten skremte henne.
”Fortell meg resten,” hvisket han. ”Det du ikke skrev.”
Hun satte seg ved siden av ham og fortalte. Langsomt. Alt.
Den gamle telefonen ligger på bunnen av Lågen. Hytteboka har fått mange nye sider siden. Noen er skrevet av Kari. Andre har en mannlig håndskrift Jørgen ikke kjenner. Han leser dem alle, hver søndag kveld, mens hun ser på ham.
