Tor jobbet på en plattform i Nordsjøen, fjorten dager ute og fjorten hjemme. Han og Ingrid hadde vært gift i ni år og kjente rytmen. Avskjeden på Sola, de lange videosamtalene om kvelden, gjensynet.
Det var på en av de samtalene han sa det. Med lav stemme, slik at kollegaene i lugarene ved siden av ikke skulle høre.
Jeg tenker på deg hele tiden når jeg er her ute. Og noen ganger tenker jeg på deg med en annen. Mens jeg ser på.
Ingrid var stille lenge. Så sa hun: Jeg også.
Avtalen
De skrev den sammen før neste tur, ved kjøkkenbordet, med kaffe. Han skulle være med, alltid, på video. Hun skulle bestemme hvem. Begge kunne si stopp. Og ingen fikk komme i nærheten før de visste at han var ekte.
Ingrid hadde allerede en OnlyFans-side, verifisert, der hun la ut elegante bilder av seg selv for Tor og en liten krets abonnenter. Det var der de begynte å se etter.
Mannen
Han kalte seg Even. Han hadde vært abonnent i et halvt år og skrev aldri noe grovt. Han spurte om de hadde regler. Han spurte om Tor var med på det.
Ingrid ba om bevis.
Et bilde av deg, i dag, med en lapp der det står Ingrid og Tor, Stavanger, og datoen. Så en videosamtale med oss begge. Tor er på plattformen. Han kobler seg på.
Bildet kom samme kveld. En mann i trettiårene på en balkong, med Byfjorden bak seg og lappen i hånden. Videosamtalet dagen etter var tre ruter på skjermen: Ingrid i stua, Even på balkongen, Tor i en trang lugar med hjelmen på køya bak seg.
Du bestemmer, Tor, sa Even. Hvis du sier nei, er det nei.
Tor så på Ingrid. Hun smilte. Ja, sa han.
Kvelden
Ingrid satte telefonen på et stativ i hotellrommet. Tor så på fra Nordsjøen, med kaffen kald i koppen. Hun så på kameraet like mye som på Even. Hver gang nikket Tor.
Etterpå ringte hun ham alene. Hun lå i hotellsenga i badekåpe og han lå i køya med lyset av.
Var det bra? spurte han.
Det beste var at du var der, sa hun. Det var vårt. Ikke hans.
Da Tor kom hjem uka etter, sto hun på Sola og ventet, i den samme kjolen som på bildet. Lappen med datoen hadde hun i veska. Hun ga ham den i bilen.
Bevis, sa hun. Til samlingen vår.
