Studioet lå i niende etasje i et av de høye glassbyggene i Bjørvika, med utsikt over Operaen og fjorden. Det hadde ingen skilt. Bare en profil på nett: Silje. Personlig trening. Jeg teller, du gjør.
Sander var trettifem, jobbet med regnskap og hadde ikke trent siden videregående. Han bestilte en time en tirsdag kveld.
Første time
Silje var rundt førti, høy og muskuløs, med kort lyst hår og en stemme som aldri hevet seg. Hun ba ham ikke varme opp. Hun ba ham stå helt stille i to minutter og bare se ut av vinduet.
”Du kommer til å ville gi opp,” sa hun. ”Det er greit å ville det. Men du stopper ikke før jeg sier det.”
Han stoppet ikke. Han skalv, svettet, bannet innvendig – men han stoppet ikke før hun sa ”nok”.
Da hun sa ”bra”, kjente han det i hele kroppen.
Avtalen
Etter tredje time ga hun ham et ark.
”Jeg har sett deg nå,” sa hun. ”Du liker ikke trening. Du liker å bli fortalt hva du skal gjøre. Det er to forskjellige ting.”
Arket var en liste. Hva han ønsket. Hva han aldri ville. Hvor langt. Og nederst: rødt.
”Sier du det ordet, er jeg bare treneren din igjen, og vi snakker om knebøy og proteiner. Ingen sure miner. Fyll det ut hjemme.”
Han fylte det ut på trikken.
Tirsdager
Tirsdagene ser annerledes ut nå. Noen ganger trener de. Andre ganger ber Silje ham knele på matten ved vinduet mens hun teller, ikke repetisjoner, bare sekunder, og bestemmer når han får puste ut, snakke, se opp. Hun rører ham sjelden. En hånd på skulderen, to fingre under haken. Det er nok til å sitte i ham i flere dager. Det som skjer i niende etasje, blir der.
Kollegene hans sier at han har blitt sterkere. Mer rak i ryggen. Sander smiler og sier at han har fått en god trener. Han nevner ikke at hun teller i hodet hans, hele uken.
