Den første meldingen kom klokken 6.12 om morgenen.
Har du tatt laderen min IGJEN?
Lukas, halvt sovende i Hamburg, stirret på skjermen. Han kjente ingen med det nummeret. Han skrev: Jeg tror du har feil person. Men jeg beklager det med laderen.
Svaret kom et minutt senere. Å nei. Unnskyld!! Jeg har fått ny telefon, og nummeret til søsteren min er ett siffer annerledes. God morgen, fremmede.
God morgen, skrev han. Og der burde det ha sluttet.
Meldinger før kaffen
Neste morgen kom det en til. Oppdatering: søsteren min hadde laderen. Rettferdigheten har seiret.
Han lo høyt på det tomme kjøkkenet sitt.
Hun het Ines. Hun var 29, sykepleier i Lisboa og jobbet tidligvakter. Hun likte elendig reality-TV, å bade i havet om vinteren og å krangle om ananas hører hjemme på pizza (det gjør den, sa hun, og den som er uenig, er en feiging). Han var 32, ingeniør, den typen mann som holdt potteplanter i live og glemte å ringe moren sin.
Innen en uke hadde god morgen-meldingene blitt et ritual. Hun skrev før vakten; han svarte over den første kaffen. Så god natt-meldinger. Så talemeldinger, fordi hun sa at det gikk «for sakte å skrive for tankene mine».
Stemmen hennes var dypere enn han hadde trodd, og hun lo midt i setningene.
Bildet
De hadde aldri sendt bilder. Det var blitt en slags spøk mellom dem – mysteriet er det beste – helt til hun en kveld i desember skrev: Jeg vil vite hvordan du ser ut når du smiler til meldingene mine.
Han sendte et bilde: kjøkkenet, dårlig lys, bustete hår, et ekte smil. Svaret hennes tok tre minutter.
Å. Å nei. Dette er et problem.
Hvorfor?
Fordi nå vil jeg se det i virkeligheten.
Hun sendte sitt et minutt senere – mørke krøller, fregner, et sykehusbånd rundt halsen, trøtte øyne og et bredt glis. Han så lenge på det.
Forsiktig
Lukas hadde en venn som hadde tapt to tusen euro på en «kjæreste» han møtte på nett, som alltid trengte penger til en flybillett som aldri ble kjøpt. Så han var forsiktig, og det var hun også. De tok en videosamtale før noe annet. Hun viste ham utsikten fra balkongen sin – ekte, umiskjennelig Lisboa. Han viste henne det grå regnet i Hamburg.
Ingen ba om penger. Ingen fikk en plutselig nødsituasjon. De bare snakket i tre timer til telefonen hennes døde, og hun skrev fra laptopen: Lader. Søster. Igjen.
Lisboa
Han fløy til Lisboa i mars og bestilte sitt eget hotell, for det føltes riktig. Hun møtte ham ved ankomsthallen med en pappskilt det sto GOD MORGEN, FREMMEDE på.
De var keitete i nøyaktig ti minutter. Så tok hun hånden hans for å dra ham med på en full trikk, og slapp den ikke.
Den kvelden, på en takterrasse over Alfama, mens elven ble gyllen, sa hun: «Jeg skal kysse deg nå. Er det greit?»
«Jeg har ventet i fire måneder på at du skal spørre.»
Hun smakte salt og vin. Resten av kvelden – de smale gatene, hotellrommet hans, det åpne vinduet og lydene fra byen – blir mellom dem.
Neste morgen våknet han først. Han tok opp telefonen, smilte og sendte en melding til kvinnen som sov ved siden av ham.
God morgen, fremmede.
